Listhaug og Retorikken
Retorikk er språk og språk er makt, er det derfor troverdig når Innvandring og inkluderingsminister Sylvi Listhaug ber oss se bort fra retorikken hennes når hun får kritikk for den? Retorikk betyr kunsten å overbevise med språklige midler, både muntlige og skriftlige, og det behersker Listhaug til fulle der hun bærer sitt kors smilende og forførende som offer for vestresidens ensidige roller i norsk medievirkelighet, i følge henne selv. At Listhaug bruker retorikk er et bevisst virkemiddel til å forføre velgere, det være seg allerede lojale Frp-ere eller lunkne sympatisører, det kan hun ikke snakke seg fra selv om hun forsøker iherdig når hun blir angrepet. ”Angrip politikken ikke retorikken”, ber hun som om hun ikke vet hva hun gjør.
Språklige emosjonelle utsagn med negativt eller positivt lada ord om innvandring som ”båret på Gullstol inn i Norge”, «godhetstyranniet rir Norge som en mare» og ”bærekraftig innvandring” så ikke de andre stjeler godene fra barnebarna, appellerer til misunnelsen og ikke minst frykten. Oss/dem og splitt/hersk er fryktens maktmiddel og det brukes ofte og bevisst og jammen virker det også. Jo flere flyktninger og asylanter som kommer til Norge, jo mer øker oppslutningen på ytterste høyre fløy. Godt hjulpet av de mørkeblå/brune partiene ellers i Europa.
For å krydre retorikken ekstra som virkemiddel bruker hun følelser i blikk, stemme og mimikk og gjerne i form av smiling i tide og utide. Bruk av korset er et annet symboltungt virkemiddel. Hun hevder, med frekkhetens nådegave, at hun bærer det for å provosere kirkens mangel på politisk åpenhet. For i kirken synes det som om det kun er plass til vestrevridde, hevder hun. At hun bærer sitt kors som for å markere at Norge er et kristent land, nevnes ikke.
Å bære sitt kors gjør hun i en annen betydning også, når hun kryper inn i offerrollen, vi stakkars Frp-ere som alltid står for hugg fra vestresiden, som alltid blir holdt utafor, som alltid blir forvrengt osv. Og når hun ikke bruker offerrolle som maktmiddel, bruker hun herskerrollen. Hun er en god sjonglør, det skal hun ha.
Herskerrollen ser vi henne oftest i nå som Frp er i regjering, hennes direkte tydelighet i følge henne selv, hennes konfliktsøkende stil appellerer til de som ønsker sterke ledere, for tsunami-trusselen i form av mennesker i nød, må møtes med hevet og sterk stopphånd. Sterkt grep fikk en annen kjent retoriker på tredvetallet også, Hitlers grep med overvåking, forfølging, fengsling og folkemord startet med retorikk.
Kan vi leve med en innvandring og inkluderingsminister som gjør det motsatte av det hun er satt til? Bør Listhaug avsettes? Og hva med regjeringens alibi for å skyve henne foran seg, har de det eller er de også ansvarlige for Listhaugs retorikk og politikk?
Og hva med det kanskje verste, folket hun forfører gjennom retorikken sin, som ukritisk svelger hennes ego-holdninger, som gjør Norge og nordmenn til verstinger i solidaritet og medmenneskelighet. Vil vi virkelig oppfattes slik, vi som lever i verdens beste land, som bortskjemte barn som vil ha godteriet for oss selv, gjemt unna så ingen ser oss, sniksuttende på all verdens tilbud og goder?
Heldigvis kan retorikk gjennomskues, for kunnskaper om retorikk kan brukes til kritisk å vurdere både totalkommunikasjon og personen som står for denne. Så valget er vårt, å la oss ubevisst forføre til nyttige idioter for maktkåte politikere eller gjennomskue og dele medmenneskelig på godene.
Mer om retorikk: https://snl.no/retorikk
Mer om "Fryktens fyrstinne" av A.Hompland:http://www.dagbladet.no/2016/02/12/kultur/meninger/kommentar/sideblikk/denne_veka/43128679/
