Listhaug og Retorikken

Listhaug og Retorikken

Retorikk er språk og språk er makt, er det derfor troverdig når Innvandring og inkluderingsminister Sylvi Listhaug ber oss se bort fra retorikken hennes når hun får kritikk for den? Retorikk betyr kunsten å overbevise med språklige midler, både muntlige og skriftlige, og det behersker Listhaug til fulle der hun bærer sitt kors smilende og forførende som offer for vestresidens ensidige roller i norsk medievirkelighet, i følge henne selv. At Listhaug bruker retorikk er et bevisst virkemiddel til å forføre velgere, det være seg allerede lojale Frp-ere eller lunkne sympatisører, det kan hun ikke snakke seg fra selv om hun forsøker iherdig når hun blir angrepet. ”Angrip politikken ikke retorikken”, ber hun som om hun ikke vet hva hun gjør.

Språklige emosjonelle utsagn med negativt eller positivt lada ord om innvandring som ”båret på Gullstol inn i Norge”, «godhetstyranniet rir Norge som en mare» og ”bærekraftig innvandring” så ikke de andre stjeler godene fra barnebarna, appellerer til misunnelsen og ikke minst frykten. Oss/dem og splitt/hersk er fryktens maktmiddel og det brukes ofte og bevisst og jammen virker det også. Jo flere flyktninger og asylanter som kommer til Norge, jo mer øker oppslutningen på ytterste høyre fløy. Godt hjulpet av de mørkeblå/brune partiene ellers i Europa.

For å krydre retorikken ekstra som virkemiddel bruker hun følelser i blikk, stemme og mimikk og gjerne i form av smiling i tide og utide. Bruk av korset er et annet symboltungt virkemiddel. Hun hevder, med frekkhetens nådegave, at hun bærer det for å provosere kirkens mangel på politisk åpenhet. For i kirken synes det som om det kun er plass til vestrevridde, hevder hun. At hun bærer sitt kors som for å markere at Norge er et kristent land, nevnes ikke.

Å bære sitt kors gjør hun i en annen betydning også, når hun kryper inn i offerrollen, vi stakkars Frp-ere som alltid står for hugg fra vestresiden, som alltid blir holdt utafor, som alltid blir forvrengt osv. Og når hun ikke bruker offerrolle som maktmiddel, bruker hun herskerrollen. Hun er en god sjonglør, det skal hun ha.

Herskerrollen ser vi henne oftest i nå som Frp er i regjering, hennes direkte tydelighet i følge henne selv, hennes konfliktsøkende stil appellerer til de som ønsker sterke ledere, for tsunami-trusselen i form av mennesker i nød, må møtes med hevet og sterk stopphånd. Sterkt grep fikk en annen kjent retoriker på tredvetallet også, Hitlers grep med overvåking, forfølging, fengsling og folkemord startet med retorikk.

Kan vi leve med en innvandring og inkluderingsminister som gjør det motsatte av det hun er satt til? Bør Listhaug avsettes? Og hva med regjeringens alibi for å skyve henne foran seg, har de det eller er de også ansvarlige for Listhaugs retorikk og politikk?

Og hva med det kanskje verste, folket hun forfører gjennom retorikken sin, som ukritisk svelger hennes ego-holdninger, som gjør Norge og nordmenn til verstinger i solidaritet og medmenneskelighet. Vil vi virkelig oppfattes slik, vi som lever i verdens beste land, som bortskjemte barn som vil ha godteriet for oss selv, gjemt unna så ingen ser oss, sniksuttende på all verdens tilbud og goder?

Heldigvis kan retorikk gjennomskues, for kunnskaper om retorikk kan brukes til kritisk å vurdere både totalkommunikasjon og personen som står for denne. Så valget er vårt, å la oss ubevisst forføre til nyttige idioter for maktkåte politikere eller gjennomskue og dele medmenneskelig på godene.

Mer om retorikk: https://snl.no/retorikk
Mer om "Fryktens fyrstinne" av A.Hompland:http://www.dagbladet.no/2016/02/12/kultur/meninger/kommentar/sideblikk/denne_veka/43128679/

Refleksjoner rundt ett nytt år

Nytt år krever kanskje nye tanker, ord og handlinger? Tanker som ikke har villet slippe taket, er etter noen ord jeg leste i høst da flyktningkrisen var på sitt nyeste og største. At vi skulle føle skyld og skam pga krisen andre lever i og under. Intuitivt følte jeg at det ble feil og motsa det hele.

Allikevel, i et utvidet medvirkningsperspektiv, er vi alle medansvarlige, både i micro og macro, for det meste, både aktivt og passivt, særlig det siste. Passivitet og likegyldighet for andres lidelser er en dødssynd og nettopp synd leder over til barnebønnen jeg tenkte på her forleden.

Kjære Gud jeg har det godt
Takk for alt som jeg har fått
Du er god, Du holder av meg
Kjære Gud gå aldri fra meg
Pass på liten og på stor
Gud bevare far og mor
(Og alle barn på jord)

Særlig siste linjen måtte jeg tenke særlig over, og måtte slå opp barnebønnen for å sjekke. Da fant jeg ut at den vesle barnebønnen, som vi som vokste opp på femtitallet ofte nok hørte og siden leste lavt selv, inneholder dypere lag, ja god visdom i grunnen. Takknemlighet, glede og kjærlighet over hva vi har og tanker og bønn om at andre også skal ha det.

De fleste er mette og trette etter intens hygge og kos her hjemme i julen, fokuset på det ytre, forbrukerfest som slår alle rekorder, tyder på det. Selv synes jeg min jul har vært måteholden, både med gaver, mat og drikke. Det er jeg storfornøyd med og viderefører gjerne. Rent bærekraftig kan jeg synes den har vært men bærekraftig i hvilket perspektiv?

Tankene går til de dystre framtidsutsiktene, for de er der, økt arbeidsledighet, nedgang i økonomien, flere konflikter og økt terrorfare, økt innvandring og økt fremmedfrykt, miljøtrusler og økt ekstremvær, scenarioene er tydelige nok. Spørsmålet er hva vi gjør med dem? Og her kommer igjen det utvidede medvirkningsansvaret inn, for du og jeg kan utgjøre en forskjell. I det store eller det små, gjerne museskritt, gjerne to skritt fram og ett tilbake, så lenge det går framover.

Ute herjer ekstremværet i sundet i dag, gradene synker og kald østavind med snø i står rett på. Det er lite som minner om vinter i grunnen, snø som faller mykt og stille og skaper lunhet som en dyne. Kanskje er det naturens måte å røske folk opp fra manglende dyne og søvn?

Sammen med tankene bak den vesle barnebønnen, at det er gjennom takknemlighet, glede og kjærlighet til livet og til andre, at vi har gode tanker, gode ord og ikke minst gode handlinger? GODT nytt år!

Gi så det Svir

De sier en tur i skogen lufter ikke bare kroppen men også tankene. Så også med rydding og diverse elektriske prosjekter for å skaffe mer lys. Det blir stadig mørkere i høst-Norge med ekstremvær og påfølgende vind og regn, så jeg trenger lys. Masse lys og det var nok tankene på lys som fikk tankene videre på å gi. Så gi.

Gi så det svir
Gi av tiden din. For tid handler om prioritering og fokus.
Gi av følelsene dine. For jo rausere du gir, jo rausere bli du.
Gi av kunnskapene dine. For delt kunnskap er dobbelt kunnskap.
Gi av tingene dine. For du trenger mye mindre enn du har.
Gi av pengene dine. For penger betyr så lite for de fleste.
Gi håp. For håpet er det siste vi kan miste.
Bare gi. For da hjelper du en annen men også deg selv.

Å gi er en grunnholdning, en del av personligheten som også betyr å forsøke å gi til lukkede never, til eventuelle fiender og meningsmotstandere, for det kan hende at neven sakte åpner seg.

Lotto eller Elende

Det skal lønne seg å vinne i lotto! Ja, mantraet ”det skal lønne seg å jobbe” som de blåblå hevder, er som i lotto, for ikke alle vinner eller kan jobbe. Helsa er påvirkelig men ikke 100 %, både arvelige sykdommer, ulykker og skader kan skape dårlig helse med de konsekvensene staten gjennom politikerne bestemmer. Og de er ikke få etter hvert.

Kan du ikke jobbe, får du ha det så godt, virker det som de tenker og sier temmelig høylydt til dem det gjelder. For lista er lang over vedtak som fattes som forverrer livssituasjonen til sjuke og uføre. I korte drag skissert her:

Før 100 % uførhet flere år som delvis ufør, kampen for rettigheter på arbeidsplassen, stigmatisering og utstøting, kampen for uføretrygd som siste utvei. Trenering er vanlig taktikk fra NAV, for diagnose og uførhet utløser krav og midler, og mange blir enda sjukere underveis.

Som 100 % ufør får du nedgang i ”lønn” og må tilpasse deg ny livssituasjon som igjen endrer seg med skiftende regjeringer. Som nå hos de ”blåblå” som på kort tid raserer velferdsgoder det har tatt generasjoner å kjempe gjennom. Bortfall av rettigheter og goder som:

Fradrag på skatten for store sykdomsutgifter reduseres, økte utgifter på egenandeler og færre blåresepter, økt skatt, reduserte muligheter for rehabilitering/opptrening/vedlikehold, økt komplisert og forvirrende regelverk, NAV-ansatte utilgjengelige og delvis inkompetente, legerrollen endres til å bli statens forlengede arm og ikke pasientens hjelper gjennom pålegg om å henvise mindre, gi billigere og farligere medisiner, nekte å henvise videre. Og står du på og krangler deg til noe, risikerer du å få diagnosen vanskelig og kranglete attpåtil.

Og kranglete og vanskelig er jo rene kjælenavnene i forhold til karakteristikkene fra folk for øvrig, hvor ord som latsabb og snylter går igjen. Sammen med nedlatende og fordømmende blikk og baksnakk. Hvor heldige er vi ikke, vi som lever av samfunnet og stjeler fra de andre i verdens rikeste land.

Alt i alt, liten grunn til å misunne noen som kanskje mot sin vilje er utstøtt av arbeidslivet og tvunget over på uføretrygd. Det skal lønne seg og jobbe ja, men hvem vil ha oss i jobb? Og hvor finnes jobbene?

SIRENIA blogger igjen

Hvor ble det av stemmen fra havet, stemmen som kunne både hviske milde briser og buldre og bråke som verste styggværet? Hun slettet bloggene og ble borte, ble en usynlig og taus iakttaker som mange andre. Ble en fasadefasan i facebook med kortformen som eneste virkemiddel, pluss bildene da.

Bildene som røper hvor du er, hva du driver med, hvem du er sammen med og hvilket blikk du har for naturen, skjønnheten, detaljene og mangfoldet kanskje. Et bilde kan fortelle mye alene hvis det er godt. Bildene kan fungere som metaforer lik ordene kan.

For dersom man leter etter dypere lag, kan det hende man finner noen, det er sjelden ting er bare det man ser. Kanskje er det ytre livet faktisk en forkledning for noe helt annet, jo mer perfekt ytre jo mer komplisert og trøblete indre? Fasaner og påfugler, for ikke glemme lerkefugler, kan bruse med fjærene så mye de vil og forføre mange, men noen ser gjennom skuespillet, ser bakom.

Og nettopp bakom er det jeg vil, jeg vil kle av fasadene og snakke om de viktige sakene, sakene som både kan bygge opp men også rive ned. For uten solid og god grunnmur, kan ingen bygg stå lenge. Og min grunnmur er verdiene, så enkelt som det gode, det sanne og det skjønne. Jeg tror på fellesskap og mangfold, på rettferdighet og raushet.

Kanskje skriver jeg mest for meg selv, fordi jeg har behov for å medvirke, kanskje tror jeg på ordenes makt og kraft og håper på at du vil lese? Det ville glede meg mye, for sammen er vi dobbelt så mange. Sammen kan vi utgjøre en forskjell eller tre. Ikke sant?