SIRENIA blogger igjen

Hvor ble det av stemmen fra havet, stemmen som kunne både hviske milde briser og buldre og bråke som verste styggværet? Hun slettet bloggene og ble borte, ble en usynlig og taus iakttaker som mange andre. Ble en fasadefasan i facebook med kortformen som eneste virkemiddel, pluss bildene da.

Bildene som røper hvor du er, hva du driver med, hvem du er sammen med og hvilket blikk du har for naturen, skjønnheten, detaljene og mangfoldet kanskje. Et bilde kan fortelle mye alene hvis det er godt. Bildene kan fungere som metaforer lik ordene kan.

For dersom man leter etter dypere lag, kan det hende man finner noen, det er sjelden ting er bare det man ser. Kanskje er det ytre livet faktisk en forkledning for noe helt annet, jo mer perfekt ytre jo mer komplisert og trøblete indre? Fasaner og påfugler, for ikke glemme lerkefugler, kan bruse med fjærene så mye de vil og forføre mange, men noen ser gjennom skuespillet, ser bakom.

Og nettopp bakom er det jeg vil, jeg vil kle av fasadene og snakke om de viktige sakene, sakene som både kan bygge opp men også rive ned. For uten solid og god grunnmur, kan ingen bygg stå lenge. Og min grunnmur er verdiene, så enkelt som det gode, det sanne og det skjønne. Jeg tror på fellesskap og mangfold, på rettferdighet og raushet.

Kanskje skriver jeg mest for meg selv, fordi jeg har behov for å medvirke, kanskje tror jeg på ordenes makt og kraft og håper på at du vil lese? Det ville glede meg mye, for sammen er vi dobbelt så mange. Sammen kan vi utgjøre en forskjell eller tre. Ikke sant?